Der bode en underlig gråsprængt en på den yderste nøgne ø.

17:30

Det er få mennesker som klarer å få meg til å gråte flere timer i strekk bare fordi jeg blir usikker. Det er få mennesker som gjør at jeg blir sittende og stirre ut i luften over lang tid og ikke gjøre noe på grunn av noe de har sagt til meg. Det er veldig, veldig få mennesker som kan få meg til å tenke dumme tanker om at alt blir bedre om jeg ikke hadde eksistert.

Jeg har en person i livet mitt som jeg elsker, en person som jeg ser opp til og som jeg ikke vil skuffe. Jeg prøver konstant å være bra sånn at denne personen ikke skal kunne si “hva var det jeg sa?!”, men mest av alt sånn at denne personen ikke skylder seg selv for mine feil.

Jeg er 19 år, jeg feiler og jeg gjør bra ting. Når jeg gjør bra ting er det ikke ofte jeg får høre at jeg har gjort det bra. Selv om du tenker at du er stolt av meg, så trenger jeg høre det og.

Når man har gjort en feil er det ikke alltid like lett å be om en hjelpende hånd, spesielt ikke om man føler at de man ber om hjelp er skuffet nok fra før. Alle mine feil er godt bevart hos dette mennesket som jeg forguder over alt på jord, mitt idol og min mentor. Det er derfor det gjør det så vanskelig å komme frem med problemene og be om hjelp. Jeg tør rett og slett ikke, for jeg er redd for å skuffe enda mer.